EFTA-domstolen skal ta stilling til om EØS-avtalen gjelder på kontinentalsokkelen. Statens syn er at ordet «territory» i EØS-avtalen artikkel 126 må tolkes i samsvar med Wien-konvensjonen (1969) artikkel 29. Wien-konvensjonen artikkel 29 sier at traktater binder på en stats «entire territory». Med henvising til havrettskonvensjonen (1982) artikkel 2 tolker staten begrepet «territory» antitetisk og hevder at det ekskluderer kontinentalsokkelen (statens innlegg, avsnitt 30–36).
I en kronikk i Rett24 påpeker Halvard Haukeland Fredriksen og Tollef Otterdal Heggen de praktiske EØS-utfordringene som vil oppstå om statens rettsoppfatning skulle legges til grunn. Jeg er enig. Men problemene er ikke uttømt med dette.
Hva med EMK?
Wien-konvensjonen artikkel 29 er antatt å kodifisere internasjonal sedvanerett. Statens syn er at traktaters rekkevidde ikke sammenfaller med statens suverenitet og jurisdiksjon, og at det alminnelige prinsippet i internasjonal konvensjons- og sedvanererett ekskluderer kontinentalsokkelen. Om rettsoppfatningen legges til grunn, vil det ha konsekvenser. Hva med Nato-pakten artikkel 5 og 6 som sier at forsvarsavtalen gjelder «an armed attack on the territory of any of the Parties in Europe or North America». Følger det av alminnelige folkerettslige prinsipper at Nato-pakten ikke omfatter angrep på norske oljeinstallasjoner på sokkelen?
Eller hva med Menneskerettighetskonvensjonen? EMD har understreket at spesialbestemmelser som EMK artikkel 56, som er lik EØS-avtalen artikkel 126 og TFEU artikkel 355, har «historical reasons». De må forstås i lys av prinsippet om at traktater følger jurisdiksjonen. Utfordringen med hovedregelen er at statenes territorier – slik som kolonier i andre verdensdeler – vil følge med på kjøpet. Da man lagde Wien-konvensjonen vurderte man å løse dette ved å regulere både «territory» og «territories». Det fikk man ikke til. Wien-konvensjonen artikkel 29 nøyer seg derfor med å si det opplagte, at traktater i det minste gjelder i hjemlandet.
Traktater med et funksjonelt virkeområde må selv håndtere spørsmålet Wien-konvensjonen ikke løser. EMDs tolking er at såkalte «colonial clauses» om «territorial scope» ikke endrer hovedregelen om at traktatforpliktelsenes rekkevidde samsvarer med jurisdiksjonen, men bekrefter den (Al Skeini, 140). Statens tolking av Wien-konvensjonen synes å innebære det motsatte. Er det statens standpunkt at menneskerettighetene ikke gjelder på kontinentalsokkelen?
EUs syn
EU deler ikke Norges syn. EU-rettens rekkevidde er utvilsomt funksjonelt bestemt. Ifølge EU-domstolen utledes det av alminnelig folkerett. Men la oss i stedet se på den nye avtalen med San Marino og Andorra som minner om EØS-avtalen. Artikkel 103 hviler på prinsippet om at rekkevidden følger jurisdiksjonen. Artikkel 104 er lik som EØS-avtalen 126, og har som EMK artikkel 56 overskriften «territorial scope». Mener Norge at både EU-retten og EUs øvrige tredjestatsavtaler fraviker folkeretten mens tolkingen som Norge er alene om, er i samsvar med internasjonal sedvane?
Man kan spørre om statens argumentasjon ivaretar Norges interesser. Norge sluttet seg ikke til EØS for at avtalen ikke skulle gjelde. Det er vel i vår interesse å selge olje? Staten anfører at EFTA-domstolen må reversere sin avgjørelse i Scanteam. Er det ikke i Norges interesse å godta avgjørelsene til internasjonale domstoler? Statens rettsoppfatning vil gjøre EØS-avtalen upraktikabel og uforutsigbar slik Fredriksen og Otterdal viser. Er det ikke i Norges interesse at avtalen fungerer? Og, om man tar Statens argumentasjon på alvor: Er det i Norges interesse å hevde at folkerettslige prinsipper oppstiller en presumsjon om at ingen traktater mellom noe land i verden kan antas å gjelde på kontinentalsoklene?
Urovekkende
I en kronikk i DN på valgdagen, understreket Espen Barth Eide hvilken betydning en stabil verdensorden har for Norge. Jeg tror han har rett i det. Fantes ikke internasjonale regler, samarbeid og beskyttelse ville spørsmålet om vår kontinentalsokkel vært rent akademisk. Den blir tatt av noen andre.
I et slikt perspektiv er det urovekkende at de gjenstridige og motstridende oppfatningene om internasjonal rett som kommer til uttrykk i Norges innlegg gir assosiasjoner til USAs president snarere enn vår egen utenriksminister. Men, om jeg forstår det riktig slipper vi i det minste å forholde oss til the Donald, og Nato, om oljeinstallasjonene på norsk sokkel angripes.
