I høst bebudet regjeringen at den ville skrote den 35 år gamle målsettingen om at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i straffesaker i lagmannsrettene skal være tre måneder. Regjeringen var enig med domstolene om at den nye målsettingen på fem måneder ville være mer realistisk. Statsbudsjettet for 2026 ga domstolene marsjordre, men uten å senke ambisjonsnivået.

Artikkelen Innen rimelig tid. Sakskompleksitet og saksbehandlingstid i straffesaker I lagmannsrettene viser at kompleksitet og flere aktører i en sak øker tidsbruken. For perioden 2010-2019 fører spesielt økningen i antall parter og tolker til lengre saksbehandlingstid.

Artikkelen viser også at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i tiårsperioden var 178 dager, og at om lag kun hver femte sak ble behandlet innen tre måneder (90 dager). Med det gamle tremånedersmålet som målestokk kom altså lagmannsrettene svært dårlig ut. Det gir begrenset styringsverdi å operere med et mål som nesten ingen kan nå.

Begrenset styringsverdi

Hvordan ville bildet se ut om vi la femmånedersmålet (150 dager) til grunn for de samme årene? Da ville om lag halvparten av sakene ligge innenfor gjennomsnittet.

Valg av målestokk er også viktig. Gjennomsnittet er et følsomt statistisk mål og påvirkes lett av et mindre antall store og tidkrevende saker. Medianen gir derfor et bedre bilde av den «typiske» saken, noe også Domstoladministrasjonen foreslo i 2022. Legger vi medianen til grunn blir saksbehandlingstiden 155 dager og lagmannsrettene kommer plutselig svært nærme det nye målet.  

Samtidig er ikke femmånedersmålet en hvilepute for domstolene, ettersom flere lagmannsretter historisk heller ikke har klart å nå dette målet. Målet kan likevel virke skjerpende, spesielt siden regjeringen i mars også satte ned et utvalg som skal utrede lagmannsrettens funksjon og saksbehandling.

Ingen ny vår for tingrettene

Den nye målsetningen for saksbehandlingstid gjelder ikke for tingrettene. Tingrettene har imidlertid gjennomgått en omfattende domstolsreform, basert på anbefalingene fra Domstolkommisjonen. Den konkluderte med at det var begrenset rom for effektivisering innenfor den daværende strukturen uten at det ville gå utover kvalitet og rettssikkerhet.

I stedet pekte kommisjonen på at strukturelle grep – særlig større enheter og færre rettskretser – kunne gi mer effektiv ressursutnyttelse og bedre grunnlag for å redusere saksbehandlingstidene. Stortinget reduserte antall rettskretser, men beholdt antallet rettssteder. Reformen tredde i kraft i mai 2021.

I hvilken grad reformen har hatt en positiv innvirkning på saksbehandlingstider er fremdeles uklart. Generelt gikk saksbehandlingstiden i tingrettene ned i perioden 2020-2023. Den gikk også ned i enkelte sammenslåtte domstoler, for eksempel i Nord-Troms og Senja tingrett. Samtidig viser internasjonal forskning at større domstoler ikke alltid er ensbetydende med økt effektivitet eller raskere saksbehandling.

Det er også vanskelig å isolere effekten av selve reformen fra andre endringer som skjedde samtidig. Digitaliseringen er en pågående prosess. Koronapandemien som startet i 2020 skjerpet for en kortere tid alle aktører. Domstoladministrasjonens årsmelding i 2024 viser at saksbehandlingstiden for meddomsrettsaker har økt noe igjen.

Ingen systematisk analyse

Det foreligger ingen systematiske analyser som gir et klart svar på om reformen faktisk har redusert saksbehandlingstidene i tingrettene. Et tverrfaglig prosjekt finansiert av Norges forskningsråd – Reforming for efficiency? Examining case processing times in the Norwegian District Courts – skal undersøke dette.

I prosjektet skal vi analysere hvilke faktorer som påvirker saksbehandlingstider i tingrettene. Et viktig spørsmål blir derfor i hvilken grad domstolsreformen faktisk har bidratt til kortere behandlingstid, slik reformen forutsatte.