Den såkalte NAV-skandalen har en lang rekke mulige årsaker. Vi har politikere som gjerne vil ha alle fordelene med fri tilgang til EUs indre marked, men samtidig ønsker å begrense opplevde ulemper som følge av dette frie og grenseløse markedet så langt det er mulig. Vi har et stort effektiviseringspress på domstolene, som gjør at saker kanskje ikke får så grundig behandling som de bør. Vi har stadig færre borgere som har tilgang på fri rettshjelp. Vi har en nærsynt forvaltning som kan synes mest opptatt politiske styringssignaler og egen praksis, fremfor det overordnede lovverket de er satt til å forvalte.

En rekke eksperter synes å være enige om at både den lovgivende og utøvende makt har sviktet. EU-basert lovgivning er for kompleks, og jobben med å gjøre lovtekstene forståelige gjøres ikke godt nok. Som EØS-ekspert Herdis Helle viser, i et innlegg som setter fingeren på svært mye av det som synes problematisk i norsk forvaltnings omgang med EØS-retten, er det imidlertid klare begrensninger her. EU-forordninger kan ikke inkorporeres med transformasjon, vi er forpliktet til å innføre dem ordrett i vår rettsorden. Det stiller særlige krav til norske dommere, noe bl.a. høyesterettsdommer og styreleder i domstolsadministrasjonen, Bård Tønder, synes å mene i det lange løp er nødt til å gå galt.

Grunnleggende konservativ

Det synes å være liten tvil om at lovgivningsarbeidet og norsk motvilje mot internasjonale forpliktelser spiller en vesentlig rolle i NAV-skandalen. NAV-skandalen er imidlertid uansett hvordan man vrir og vender på det, som Frøy Gudbrandsen påpeker i BT, en fagjuridisk svikt. Til tross for at enkelte jurister har stilt spørsmål til praksisen underveis, at vi tidligere har hatt ganske omfattende debatt om «eksport» av kontantstøtte, og at spørsmålet til og med har vært luftet i skranken i Høyesterett, har ikke juristene maktet å anvende det professor Graver omtaler som helt grunnleggende EØS-rett i disse sakene.

Det grunnleggende ansvaret for juristfellesskapets kompetanse ligger hos universitetene som utdanner juristene. Og det er god grunn til å spørre om ikke juristutdanningene har sviktet når en så stor del av samfunnets jurister tilsynelatende ikke har en innarbeidet «ryggmargsrefleks» knyttet til de sentrale EU-reglene om fri flyt i det interne markedet. Få jurister vil til sammenligning glemme å tenke over om lovgivning bryter med Grunnloven eller menneskerettighetene.

Norsk juristutdanning er grunnleggende konservativ. Det undervises langt på vei i det samme i dag som for 50 år siden. Nesten hele studiet består av obligatoriske fag som er felles for alle studentene, og likheten i hva som undervises på de juridiske fakultetene er stor. Det legges stor vekt på at alle jurister må gjennom en lang rekke fagdisipliner, noe som historisk var begrunnet i den prinsipielt uholdbare praksisen Norge har med å ansette relativt unge, midlertidige dommere på lavt salær, såkalte dommerfullmektiger. Det innebærer også at mange av fagene gjennomgås på kort tid og relativt overfladisk. Samlet sett gjør dette at få har særlig inngående kjennskap til fag som faller utenfor de obligatoriske fagene. Dessuten gjør den stadige trangen til å inkludere flest mulig fag at jusstudiene er i ferd til å utvikle seg til puggestudier med studenter som ikke i tilstrekkelig grad trenes opp i kritisk og selvstendig tenkning.  Når man da i tillegg reagerer på store endringer i rettssystemene ved å innføre egne fag, bl.a. ene EØS-fag, i stedet for å inkorporere kildene i de enkelte fagene, har man oppskriften på dagens rettsstatsskandale i NAV.

Kulturell skepsis

Juristutdanningene bærer et stort ansvar for rettsstaten vår. Det er vanskelig å forstå at de juridiske fakultetene ikke ser at jussen er blitt såpass kompleks og omfattende at det er behov for å la studenter fordype seg i ulike juridiske fag over tid, slik svært mange andre studier er bygget opp med større grad av fordypning av spesialisering jo lenger man har studert. Slik lærer man de grunnleggende metodene bedre, og er bedre i stand til å tilegne seg kunnskaper på andre områder senere.

Jurister har en kulturelt nedfelt skepsis til sterk spesialisering. Det oppfattes som viktig at de fleste jurister har bred kompetanse og at det ikke oppstår en rekke juridiske «subkulturer» på små fagfelt. Sterkt spesialiserte organer har en tendens til å bli «nærsynte», slik bl.a. Finansklagenemda illustrerer, som i lang tid har unnlatt å gi norske forbrukere grunnleggende kontraktsrettslig beskyttelse på verdipapirmarkedet.

Trygderetten er også et godt eksempel på de uheldige sidene av sterk spesialisering. Det er liten grunn til å hylle de dommerne som oppdaget feilen. De gjorde bare det man må kunne forvente av dommere i en spesialdomstol: Som et minimum må man kunne forvalte det regelverket man skal være spesialist på, ikke minst når lignende saker har versert for nasjonale domstoler og for EFTA-domstolen og ledet til frifinnelse på grunnlag av EØS-retten. Men Trygderetten har i stedet vært altfor opptatt av egen og NAVs praksis og rundskriv. Dette er ikke særegent; i forbindelse med en artikkel til et forestående festskrift har jeg (som far til et prematurbarn) sett nærmere på hvordan Trygderetten har håndtert folketrygdlovens fødselsbegrep. Trygderetten var mer opptatt av egen praksis og NAVs rundskriv enn de øvrige kildene, og landet på løsninger som sto i motstrid til lovtekst, forarbeider og lovens formål.

Bommer

Det er derfor ikke overraskende at det kommer reaksjoner når tidligere dekan ved UiB, Asbjørn Strandbakken, i BT etterlyste «spesialisering» på jusstudiet som «medisin» mot de problemene jeg her har påpekt med at jusstudenter ikke trenes tilstrekkelig opp i kritisk og selvstendig tenkning. Kritikken bommer imidlertid, fordi den misforstår hva som mener med spesialisering. Jeg satt selv i komiteen som foreslo en ganske radikal reform av jusstudiet i Bergen, en reform som ble møtt med stor (konservativ) skepsis både fra kolleger på universitetet, dommerforeningen og andre. Reformforslaget kan man finne her. Det sentrale i forslaget var å gi betydelig større valgfrihet enn i dagens opplegg, med to års fordypning i fagbolker man kunne velge mellom og dermed vesentlig færre felles fag. Det ville ført til at fremtidens UiB-jurister hadde kommet ut med ulike fordypningsretninger som f.eks. strafferett, internasjonal rett, formuerett eller forvaltningsrett.

En utfordring hadde vært å unngå et samfunn der det utdannes egne strafferettsjurister som sitter i egne strafferettsdomstoler – da har vi oppnådd lite. Men dersom vi greier å spre slike jurister med ulike fordypningskunnskaper godt ut i samfunnet, vil vi få en mye bredere samlet juridisk kompetanse vi som samfunn kan nytte oss av. Og langt viktigere: Gjennom å kunne fordype seg skikkelig i enkelte fag, vil studentene i langt større grad settes i stand til å håndtere komplekse rettskildesituasjoner, med stort tilfang av internasjonale kilder som relevante menneskerettigheter og EØS-rett, og reflektere kritisk over disse. Om ikke da alle studentene kjenner til overflatejussen innenfor alle typer internasjonale kilder, som f.eks. menneskerettigheter, så vil de ha blitt trent grundig i å håndtere noen av dem, og dermed opparbeidet seg ferdigheter som gjør at de vet hvordan de skal håndtere slike kilder også på andre felter de etter hvert skulle komme borti og måtte trene seg opp i.

Jeg er enig i problembeskrivelsen til professorene Langford og Nordrum, og Eriksen, ved UiO – det er mangel på kritisk tenkning og integrering av internasjonale kilder det skorter på. Men det kan ikke løses ved bl.a. flere studiepoeng i EØS-rett. Det er denne tilnærmingen vi har fulgt lenge, der stadig flere fag og kilder anses uunnværlige, slik at det «ostehøvelkuttes» litt i de øvrige, og vi står igjen med enda færre muligheter til dypdykk. I reformprosessen ved UiB greide vi ikke reelt sett å kutte i antall fag – selv et svært tradisjonelt fag som arve- og familierett, som jeg personlig mener har lite å tilby i perspektivet grunnleggende metodisk trening, måtte beholdes fordi «alle jurister må kunne opprette et testament». Etter min mening er en juristutdanning som ikke setter studentene i stand til å lese arvelovens regler om testamenter etter endt studieløp uten å ha sett dem før, et forfeilet jusstudium. Vi som utdanner jurister virker i dag reelt sett mest opptatt av «ting jurister må kunne», og dette har fortrengt dybdelæring og plass til kritisk refleksjon.

Strandbakken har derfor rett når han i BT skriver at dagens jurister ikke er skodd for virkeligheten. Juristutdanningene har ikke satt dagens jurister godt nok i stand til å håndtere et stadig mer komplekst rettskildebilde med stort innslag av internasjonale kilder, og dessuten mangler de også verktøy til å håndtere en virkelighet der man ikke lenger bare kan «mene» at en rettsregel f.eks. virker preventivt, men faktisk må underbygge påstander om virkeligheten i tråd med moderne vitenskapelige krav.

Ingen voksne hjemme

NAV-saken har fått voldsom mediedekning, men den er jo ikke enestående. Det var akkurat like ille da flyktninger som brukte falske eller forfalskede reisedokumenter for å komme seg til Norge ble straffet i strid med flyktningkonvensjonen. I lang tid har vi også hatt menneskerettsstridig isolasjon og mangel på psykiatrisk helsehjelp i norske fengsler. Og ingen voksne synes å være hjemme i norsk forvaltning når politiet får lov til å utøve stadige menneskerettighetsstridige tiltak i krigen mot narkotika. På utlendingsfeltet makter vi ikke å ta inn over oss at barnekonvensjonen krever at hensynet til «barnets beste» skal veie tungt, og «redder» oss fra å måtte forholde oss til våre internasjonale forpliktelser ved å nekte nordmenn klageadgang til FN etter barnekonvensjonen. Og nå går vi på smertefulle nederlag i EMD fordi heller ikke barnevernsjussen praktiseres i tråd med menneskerettighetene.

Norske jusstudenter får i dag ganske enkelt ikke de verktøyene de trenger for å håndtere slike komplekse juridiske spørsmål med viktige innslag av internasjonale regelverk gjennom utdannelsen.

På toppen av dette er vi et av svært få land som fortsatt mener at generalistdomstoler er en god ide. Dommerne våre skal altså håndtere alle typer saker, og evne å se hvem av de svært spesialiserte advokatene som faktisk bare er ute etter å tåkelegge sin dårlige sak på absolutt alle rettsfelter. Det er betegnende at samfunnsviteren («ikke-juristen» som vi vel bør si i god juridisk tradisjon) Skiple som tok sin doktorgrad på dommeradferd i Høyesterett, konkluderte han med at de dommerne som hadde bakgrunn fra universitetene ga staten mindre spillerom, fordi de var mer opptatt av grunnlovsteksten og internasjonale konvensjoner. Det er etter min mening grunn til å spørre seg om ikke det kan ha sammenheng med at disse dommerne, som Baardsen og Skoghøy, har en helt annen kompetanse innen menneskerettigheter enn norske jurister flest. I utgangspunktet har de svært spesifikk dybdekompetanse på noen av disse feltene, men det gjør dem også bedre i stand til å håndtere de samme kildene i andre saker.

Haster

Utsiktene til en viss, forsiktig oppdeling av våre generalistdomstoler, ser imidlertid ikke lyse ut på kort sikt. Det gjør universitetenes ansvar for å sikre studenter med dybdeforståelse av jussen og evne til kritisk tenkning enda større. Det gjør også universitetenes ansvar for å utdanne jurister med mindre ensartet kompetanse større. Og her svikter i dag juristutdanningene samfunnets behov.

Samtidig svikter universitetene og samfunnet jusstudiene, og dermed seg selv, ved en grunnholdning om at jusstudiene har så mange stordriftsfordeler, og dermed ikke trenger å finansieres som andre samfunnsvitenskapelige studieretninger. Det blir dermed tilnærmet umulig å gjennomføre en skikkelig oppdeling av studiet og god trening av jurister i små grupper, slik studenter på nesten alle andre studier får gleden av. Hvor mye dybdetrening kan et semesters masteroppgave med usle ti timer veiledning egentlig gi – når den veiledningen til og med ofte gis av noen uten vitenskapelig kompetanse?

Den manglende satsingen på de juridiske fakultetene innebærer også at juridisk forskning er mangelvare. Det høres ikke like sexy ut som nye medisiner mot skumle sykdommer, men det finnes knapt et eneste samfunnsområde som ikke styres av rettsregler.

Det er på høy tid med en radikal omlegging av den norske juristutdannelsen – og det haster.