Rederiet Sia North Star Ltd ble i den såkalte snøkrabbesaken dømt for ulovlig fangsting av krabber. Rederiet mener den norske rettsanvendelsen er i strid med likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten, og har derfor gått til sivil sak mot Fiskeridepartementet.
På overflaten kan saken kanskje høres ut som en skalldyrkrangel, men på bunnen ligger det langt mer. Tvisten er i praksis en prinsippstrid med enorme olje- og gassverdier i spill. Rederiet har nemlig anført at vedtaket om å nekte fangsting av snøkrabber diskriminerer utenlandske fartøy, ettersom Svalbardtraktaten etter deres syn gjelder på hele sokkelen, og ikke bare innenfor 12-mils grensen.
Et spørsmål om olje
Dette er et syn Norge konsekvent har avvist, og for staten har saken fått høy prioritet. Dette fordi en slik forståelse potensielt ville kunne åpne for at andre land starter leting etter olje, gass og mineraler i området. Latvia signerte Svalbardtraktaten i 2016, og har hatt en prosess gående mot Norge også i EU-systemet.
Les: – Alle vet at dette til sjuende sist ikke handler om snøkrabbe, men om olje
Da Oslo tingrett behandlet spørsmålet i fjor, ble det full seier til staten. Nå har Borgarting lagmannsrett kommet til samme konklusjon.
«Det er lagmannsrettens syn at ingen av de nevnte kildene SIA North STAR Ltd har påberopt innebærer at Svalbardtraktatens likebehandlingsregler i artikkel 2 og 3 kommer til anvendelse på kontinentalsokkelen», heter det i dommen.
Parallelt med at disse prosessene pågår i norske rettssaler, har de latviske krabbefiskerne gått til internasjonal voldgiftsak mot Norge, med samme tema. Saken går derfor inn i et større internasjonalt spill om rettighetene til havområdene i nord.
Les: Latviske krabbefiskere går til internasjonal sak mot Norge
Lagmannsretten gjennomgår i dommen 100 år gamle kilder, for å finne ut hvordan ordlyden i traktaten fra 1920 skal tolkes. Fra tingrettens dom hitsetter lagmannsretten blant annet:
« Det er uansett rettens syn at ordlyden sett i lys av konvensjonens gjenstand og formål, ikke tilsier at «territorial waters» omfatter de maritime områdene utenfor det indre farvann/sjøterritoriet, herunder kontinentalsokkelen. Med Svalbardtraktaten fikk Norge suverenitet over Svalbard, både øyene i øygruppen og territorialfarvannet rundt øygruppe, mot at Norge folkerettslig forpliktet seg til å likebehandle traktatpartene innenfor visse næringsområder, herunder til fiske («ships and national of all the High Contracting Parties shall enjoy equally the rights of fishing»). Men det fremgår av ordlyden i traktaten at denne likebehandlingen var geografisk avgrenset til å gjelde i «their territorial waters». Som gjennomgangen over viser er det rettens syn at «territorial waters» rettslig sett er avgrenset til å gjelde indre farvann og sjøterritoriet.»
– Vi er svært godt fornøyde med lagmannsrettens dom, som gir solid støtte til norske myndigheters veletablerte syn på Svalbardtraktatens geografiske rekkevidde, sier advokat Marius Emberland hos Regjeringsadvokaten.
Kan bli plenumssak
Rederiets prosessfullmektig, Hallvard Østgård, opplyser at han ikke har rukket å sette seg inn i mer enn konklusjonen.
– Resultatet i seg selv er ikke veldig overraskende, all den tid dette er et kontroversielt og stort spørsmål, sier Østgård.
Når saken etter alt å dømme havner på Høyesteretts bord, er det ikke usannsynlig at det blir i form av en plenumssak. Sist spørsmålet var oppe, i 2016, sa Høyesterett at spørsmålet om traktatens rekkevidde skulle avgjøres i plenum. Den gang kom imidlertid saken aldri så langt. Retten hoppet i stedet over gjerdet på et lavere sted, ved å konkludere med at det i den konkrete saken ikke forelå noe brudd på likebehandlingsprinsippet.
Dermed trengte man ikke å ta stilling til traktatens geografiske rekkevidde.
– Muligheten for at dette ville måtte ankes hele veien til Høyesterett har vært der hele veien, sier Østgård.
