I fjor høst kom lagmannsrettens dom i det andre store klimasøksmålet mot staten, og i dag er det klart for ankesaken i Høyesterett.
Den første klimasaken ble behandlet i plenum i 2020, og gjaldt tildeling av letelisenser i Barentshavet. Tildeling av lisenser er et tidlig stadium i prosessen på vei mot utvinning, og Høyesterett kom til at det på dette stadiet ikke kunne kreves at staten utredet globale konsekvenser av eventuelle oljefunn.
Denne gangen har miljøorganisasjonene rettet søksmålet rettet mot neste stadium i utbyggingsprosessen, nemlig det såkalte PUD-vedtaket. PUD står for plan for utbygging og drift.
Staten har tapt i to instanser
En helt sentral uenighet i denne andre runden, har vært om staten plikter å utrede de globale konsekvensene av at Norge pumper olje og gass. Altså om man skal vurdere forbrenningen av produktet som lages, eller kun se på selve produksjonsutslippene.
I den forrige dommen, fra 2020, skrev Høyesterett blant annet:
«Ei eventuell mangelfull vurdering av forbrenningseffekten i utlandet ved framtidig utvinning av petroleum (...) , vil styresmaktene såleis kunne rette opp – «råde bod på» – gjennom den vidare prosessen. Som nemnt vil dette i fyrste rekkje kunne skje på PUD-stadiet, gjennom konsekvensutgreiinga som vil liggje til grunn for styresmaktenes avgjerd av om det skal gjevast løyve til utbygging og drift, og i tilfelle på kva for vilkår.»
Mot denne bakgrunnen har miljøorganisasjonene denne gangen vunnet frem i begge underinstansene. Lagmannsretten skrev i fjor høst:
«Lagmannsretten har etter dette kommet til at den samlede utredningen er mangelfull ved at det ikke er foretatt utredninger av de samlede forbrenningsutslippene fra norsk petroleumsvirksomhet, at forbrenningsutslippene ikke er holdt opp mot gjenværende karbonbudsjetter og at det ikke er foretatt en tilstrekkelig vurdering av virkningene på forholdene nevnt i (EUs prosjektdirektiv) artikkel 3, hvor det også må ses hen til globale virkninger.» .
Les: Seier til miljøorganisasjonene i klimasøksmålet
Lagde ny utredning
Staten anket til Høyesterett, og nå skal det altså avgjøres i storkammer. Men nå har saken delvis endret karakter. Staten aksepterer nå at globale forbrenningsutslipp skal utredes, og har forsøkt å komme dette i møte gjennom å gjøre en ny klimautredning av den aktuelle utbyggingen. Denne ble fremlagt som kongelig resolusjon nå i mai, og i departementets sluttinnlegg skriver regjeringsadvokaten:
«Staten vil anføre at tilleggsutredningene av utenlandske utslipp nå klart tilfredsstiller alle de krav som kan utledes av prosjektdirektivet etter EØS-retten, og dermed også eventuelle krav som måtte følge av andre rettsgrunnlag som ankemotpartene har anført.
Videre reiser saken spørsmål om adgangen til å reparere eventuelle mangler ved en konsekvensutredning i ettertid, etter norsk forvaltningsrett og EØS-retten. Her er statens syn at vilkårene etter alminnelig norsk forvaltningsrett for å reparere (ratihabere) saksbehandlingsfeil klart er oppfylt, og at EØS-retten ikke er til hinder for dette. Dette ble også lagt til grunn av lagmannsretten. Etter statens syn ble eventuelle mangler ved de opprinnelige vedtakene (som følge av senere dynamisk rettsutvikling) reparert ved prosessen med tilleggsutredninger i 2024, og under enhver omstendighet ved den kongelige resolusjonen i mai 2026.
For det tilfellet at Høyesterett skulle mene at det fortsatt hefter saksbehandlingsfeil ved PUD-godkjenningene, oppstår det subsidiært spørsmål om virkningen av slike feil. Etter statens syn bygger lagmannsretten på uriktig rettsanvendelse når den legger til grunn at enhver saksbehandlingsfeil må lede til ugyldighet, og derfor verken foretar noen alminnelig innvirkningsvurdering eller interesseavveining.»
– Kan ikke repareres
Miljøorganisasjonene er absolutt ikke enig i at tilleggsutredningen fra i vår kan reparere eventuelle feil og mangler ved det opprinnelige PUD-vedtaket, og skriver i sluttinnlegget at staten som et minimum da måtte akseptert at PUD-vedtaket faktisk var ugyldig:
«Ratihabisjon er for det første forbeholdt ugyldige vedtak (...) Hverken beslutningene fra 2024 eller resolusjonen fra 2026 har etter egne forutsetninger som formål å godkjenne ugyldige vedtak. (...) Resolusjonen 12. mai 2026 består av en drøftelse som munner ut i en konklusjon om at PUD-vedtakene verken «kan eller bør omgjøres» fordi ingen av unntakene som gir omgjøringskompetanse angivelig er innfridd (...) . Staten bekreftet i prosesskriv 11. juni 2026 at resolusjonen verken bygger på at PUD-vedtakene er ugyldige eller inneholder noen ny begrunnelse for dem.
Ratihabisjon krever for det andre at ugyldighetsgrunnen kan avhjelpes og er avhjulpet, (...) Bestemmelsene som er brutt (...) stiller substansielle krav (...). Formålet er å oppfylle borgernes selvstendige rett til informasjon og innflytelsesmuligheter i art. 6 (...). Dette skiller bestemmelsene fra formelle saksbehandlingskrav. At forbrenningsutslipp ikke ble utredet før PUD-vedtakene ble gitt, er slik sett en materiell feil som ikke kan ratihaberes ved etterfølgende godkjennelse uten at de opprinnelige vedtakene oppheves først.»
Miljøorganisasjonene har også bedt om midlertidig forføyning for å stanse utbyggingsprosjektene i de omstridte blokkene. Dette sa lagmannsretten nei til etter en forholdsmessighetsvurdering, men kravet er gjentatt overfor Høyesterett.
Juss og politikk
Et spesielt trekk ved saken som nå skal behandles, er at rettskildebildet har endret seg ganske betydelig underveis i prosessen. Etter at tingretten i sin tid avsa dom i denne saken, har EMD avsagt to nøkkelavgjørelser: Klimaseniorinnen og Greenpeace Nordic.
Den første slo fast at retten til klima er beskyttet i EMK artikkel 8, og den andre la til grunn at før en stat starter ny oljeproduksjon, så må den som et minimum kvantifisere hvilke utslipp av drivhusgasser som vil bli generert, inkludert utslipp som følge av forbrenning både innenfor og utenfor produksjonslandets grenser. Det må også vurderes hvorvidt disse utslippene er kompatible med landets folkerettslige forpliktelser til å begrense klimautslipp. Og offentlig høring om dette «must take place at a time when all options are still open and when pollution can realistically be prevented at source».
Staten skriver i den anledning i sitt sluttinnlegg:
«Staten vil særlig fremheve det problematiske ved kombinasjonen av (i) nye og strenge rettslige krav til utredning og vurdering primært utviklet av domstolene, og (ii) en ny og svært lav terskel for ugyldighet ved enhver mangelfull etterlevelse av slike nye utredningsog vurderingskrav. Dette skaper uforutsigbare rammer for forvaltningens saksbehandling, det vil være konfliktskapende og prosessdrivende, og det forrykker forholdet mellom domstolene og de to andre statsmaktene på områder av stor samfunnsmessig betydning. (...) Etter statens syn reiser saken grunnleggende spørsmål om forholdet mellom rett og politikk (...) »
– Denne saken ikke dreier seg om dynamisk tolkning av EØS-retten, men om alminnelig ordlydstolkning som har vært autoritativt etablert siden 2020, lenge før noen av vedtakene i saken ble fattet, sier Jenny Sandvig.
.png)
.png)
.png)
.png)
