Rett24 har hatt nokre innlegg med utgangspunkt i artikkelen min «Trygdesaka – ein gjennomgang av dei grunnleggande rettsreglane». Eg har nokre kommentarar til innlegga.

Professor Hans Petter Graver har denne oppskrifta på måten trygdesakene skal løysast på:

Det er viktig å holde hodet kaldt. Skjærer man gjennom tåken av forordninger og fortolkninger er saken enkel og grei. Med EØS-avtalen innførte vi reglene om fri bevegelighet av personer i norsk rett. Avtalen slår fast at «med forbehold for de begrensninger som er begrunnet ut fra hensynet til den offentlige orden, sikkerhet og folkehelsen, skal den frie bevegelighet gi rett til (…) flytte fritt innen territoriet til EFs medlemsstater og EFTA-statene i dette øyemed.» Hvis man ved å flytte mister sosiale rettigheter så flytter man ikke fritt. Dette har vært gjeldende norsk rett siden 1. januar 1994.

Så enkelt er det nok ikkje. Graver siterer frå artikkel 28 i EØS avtalen, som svarar til TFEU artikkel 45. Artikkelen gir ein arbeidstakar som har fått arbeid i annan stat i EØS-området, rett til å fri rørsle for å ta dette arbeidet.  Den alminnelege regelen er TFEU artikkel 21, som lyder slik:

Every citizen of the Union shall have the right to move and reside freely within the territory of the Member States, subject to the limitations and conditions laid down in the Treaties and by the measures adopted to give them effect.

EU har gradvis utvida rettane ved opphald og flytting etter 1994, først ved endringar i forordning 1408/71 og seinare ved forordning 883/2004. Utviklinga har vore i retning av større og større rettar for borgarane i EØS-området, særleg ved flytting til men også ved opphald i annan EØS-stat. For å finne innhaldet må vi derfor alle gå inn i ‘tåka av forordningar og fortolkingar’.

Professor Hans Fredrik Marthinussen er kritisk til den rettslege metoden min. Han skriv:

Det er en kjent sak at når man skal orientere seg i andre rettssystemer, kan man ikke ta utgangspunkt i sin egen metode og forutsette at den også gjelder der. Derfor begynner alle akademikere stort sett i lærebøker og andre juridiske fremstillinger, ikke i lovtekster eller i rettspraksis.

Eg er einig med professoren i at lærebøker og andre juridiske framstillingar ofte er nyttig når ein skal orientere seg i både nasjonale og overnasjonale rettssystem. Slik kan ein ofte finne fram til både relevante skrivne reglar og aktuell rettspraksis. Kanskje kjem ein også på sporet av korleis eit rettsspørsmål skal løysast. Men denne løysinga må for trygdespørsmåla som for andre spørsmål først og fremst  bygge på «lovtekster og rettspraksis»..

Marthinussen meiner at mine analyser bygger på «overfladiske» analyser av ordlyden i forordningane, og at det verkar tilfeldig kva språkversjonar eg nyttar. Eg har valt dansk, engelsk og tysk. Eg kunne sjølvsagt ha teke med også svensk. Engelsk og tysk har eg valt fordi det er viktige europeiske språk, og fordi det berre er så langt eg kan gjere meg nytte av nyansar i språket.

Marthinussen stiller vidare spørsmål ved korleis eg oppfattar Tolleydommen, C-430/15.

Dommen går for det første inn på det personelle verkeområdet for forordning 1408/71. Dette er eit spørsmål som eg reknar med det nedsette granskingsutvalet vil måtte gå inn på.

For det andre går dommen inn på verkeområdet for dei ulike gruppene av sosiale sikringsytingar. Dommen seier her det same som tidlegare har vore uttrykt i andre dommar, sjå avsnitta 43 til 46 med dei tilvisingane som står der. Ut frå dette resonnementet har eg rekna som sikkert at pleiepengar går inn under forordning 1608/71 artikkel 4(1)(a) og forordning 883/2004 artikkel 3(1)(a). Samtidig har eg på det same grunnlaget vore tvilande til at arbeidsavklaringspengar går inn under det same punktet, for åra før 2017. Spørsmålet er då dels om tildeling av slike er lovbunde og dels om vilkåret om sjukdom er tilstrekkeleg nært.

Av praksis om vilkåra etter forordning 883/2004 artikkel 3(1)(a) om ytingar ved sjukdom, er også  C--79/16 av interesse. Eit alvorleg handikap var i seg sjølv ikkje grunnlag for å rekne dette inn under sjukdom. Forholdet fall med det heilt utanfor forordninga. Vedkomande fekk likevel medhald i å ha rett til ytingar, jf. slutninga punkt 2:

Artikel 20 TEUF og 21 TEUF er til hinder for, at en person, der er bosiddende i en medlemsstat, og som er alvorligt handicappet, af sin bopælskommune kan nægtes en ydelse som den i hovedsagen omhandlede personlige bistand med den begrundelse, at han opholder sig i en anden medlemsstat for der at gennemføre en videregående uddannelse.

Med grunnlag i traktatane kan  domstolane overprøve vedtak som nektar ytingar. Eg oppfattar det slik at det ikkje er gjort vedtak i dei aktuelle trygdesakene, og går ikkje nærare inn på det.

Stipendiat Eivind Helland Marienborg har ein svært interessant kommentar. I min artikkel gjekk eg gjennom rettstilstanden etter irsk rett, der eg viste til at det etter lov og forskrift er krav til godkjenning for å ta med sjukepengar til utlandet. Helleland Marienborg reiser spørsmålet om dette er dekkande for den faktiske rettstilstanden i Irland. Han viser mellom anna til at det i svensk rett er lovreglar med krav om opphald i riket medan ein mottek ytingar frå trygda. Samtidig synest det i rettleiingane til reglane å vere lagt til grunn at dette ikkje er noko krav likevel.

Langt på veg meiner eg at det er tale om eit mønster, der lovverket bygger på eit forbod og eit krav om samtykke for å ta med sjukepengane ved opphald i utlandet. Dette er då grunnlaget for fastlegging av den nærare praksisen. I kva grad praksis her er annleis  enn det lova gir uttrykk for, og kva det i tilfelle bygger på, har eg ikkje hatt tid til å gå inn i. Men eg minner her om den tyske dommen som eg viste til i eit tidlegare innlegg, som bygger på at det er eit samtykkekrav også ved opphald i andre EØS-land, samtidig som retten la til grunn at fellesskapsretten må trekkast inn ved vurderingane. Dette er spørsmål som andre eventuelt må gå vidare på, og som under alle omstende bør klargjerast med tanke på domstolsprøving av trygdesakene.

Eg sluttar meg elles til Helland Marienborg sine avsluttande merknader, med den reservasjonen at eg ville ha nytta omgrepet ‘trygdesaka’ om sakene.

Vi får ikke lagt NAV-skandalen bak oss før innholdet av trygdeforordningen og EØS-avtalens hoveddel er avklart i domstolene. …

Frem til vi har fått en slik avklaring er scenen åpen for både gode og dårlig funderte betraktninger om gjeldende rett. Det gir ikke sikker rettsavklaring. Det vil heller ikke rapporten fra regjeringens nedsatte granskningsutvalg gjøre. Uavhengig av hvor kyndige utvalgets medlemmer er, så er ikke den rettsoppfatningen de gir uttrykk for mer bindende for domstolene enn betraktninger fra tidligere høyesterettsdommere og ferske stipendiater.

Da regjeringen lot være å anke Trygderettens EØS-avgjørelser videre til lagmannsrett og Høyesterett, gjorde den lite annet enn å trykke på rettsavklaringens pauseknapp. En slik avklaring vil vi først få når enten straffesaker eller forvaltningssaker i NAV-oppgjøret blir brakt inn for domstolene og forelagt EFTA-domstolen.