Verden har nettopp vært vitne til at ord betyr noe. Sier man til mennesker at valget er stjålet og at man må ta affære, kan noen ta det bokstavelig å gå til fysisk angrep på demokratiske institusjoner. Under perioden med president Trump har vi fått nye begrep som «Fake news», og terskelen for hva man kan tillate seg å kalle politiske motstander er hevet eller senket – alt etter hvordan man ser det. Å tillegge meningsmotstandere sjikanerende titler som «Sleepy Joe», synes å bli møtt med et skuldertrekk. Et slik ytringsklima bidrar til en polarisering og demonisering av meningsmotstander.

En advokat ble høsten 2020 domfelt for å ha kalt to polititjenestemenn for «tullinger». Polititjenestemennene hadde ansvar for å foreta sikkerhetskontroll i anledning en hovedforhandling. Bakgrunnen for at det var iverksatt ekstra sikkerhetstiltak, var at politiet hadde vurdert at sakens art tilsa at det var en sikkerhetsrisiko. Det var gitt anledning til bevæpning og adgang til å foreta sikkerhets- og adgangskontroll. Lagmannsretten har nektet anken fremmet, og saken skal være anket til Høyesterett. I Rett24 gir advokatfullmektig phd. Katrine Holter uttrykk for at lagmannsretten tar feil om bruken av uttrykket «tulling» når man ikke tillater å prøve om handlingen rammes av straffeloven § 156 andre ledd om forulemping av offentlige tjenestemenn. Domfellelsen svekker tilliten til offentlig myndighet fremhever hun.

God advokatskikk

Jeg skal ikke gjøre meg til talsmann for om avgjørelsen er riktig eller ikke. Men problemstillingen reiser spørsmål om hvordan vi som jurister bør opptre og formulere oss. Dersom det å omtale polititjenestepersoner på jobb som «tullinger» ikke er straffbart, er det vel fritt frem for å bruke dette i andre sammenhenger man møter lovens håndhever? Og er det et slikt ytringsklima vi ønsker oss?

I reglene om god advokatskikk punkt 1.3 fremgår det at en advokat skal opptre saklig og korrekt og ikke opptre på en måte som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse. Som medlem i Disiplinærnemden for advokater, så jeg en rekke eksempler på utsagn i kommunikasjon fra advokater som ikke levde opp til dette kravet. Og dersom en forsvarer går hardt ut i offentligheten med utsagn om at politiet ikke har fnugg av bevis, hvor saken ender med domfellelse: Hvilken tillit innbyr dette til advokatstanden? Betyr ikke ord noe?

Behov for diskusjon

Vi har også sett eksempel på at meningsmotstandere har fått sine resonnement vurdert til å være «på nivå med et dårlig studentarbeid». Selv har jeg opplevd at argumentasjon som jeg selv har stått ansvarlig for er betegnet som «så mangelfull og svak at selv studenter på de laveste nivåer på jusstudiet umiddelbart ser at dette ikke holder den faglige standard de selv læres opp til ved fakultetet». Dette står i kontrast til at elementer av samme problemkompleks ble prøvd i Høyesterett som fullt ut ga Universitetet i Bergen medhold, jf. Rt. 2015 s. 995.

Etter mitt syn er det behov for en diskusjon innenfor de ulike aktører i jussen om hvordan vi omtaler offentlig tjenestepersoner og andre som man er uenig med. Hvordan ønsker vi å fronte vår profesjon i offentligheten? Det er fullt mulig å foreta justeringer dersom vi er på feil kurs. På 1990-tallet så vi ofte at representanter for påtalemyndigheten opptrådte lite heldig i media. Uttalelser som at «vi har pågrepet den skyldige» eller «dette er den styggeste voldtektssaken vi har sett», sto i grell kontrast til løslatelse eller henleggelse. Riksadvokaten har frontet betydningen av hvordan etaten skal fremstå i media, blant annet gjennom sine etiske retningslinjer for medarbeidere i påtalemyndigheten, Rundskriv fra riksadvokaten 28. juni 2017, Rundskriv nr. 2/2017. Etter min mening har man i stor grad – om ikke lykkes – i hvert fall sett en total endret innstilling til hvordan påtalemyndigheten pliktmessig uttaler seg i pågående saker av særlig stor, allmenn interesser.

Ytringsklimaet

Er vernet for offentlig myndighetsutøvelse strukket for langt dersom det eventuelt ilegges forelegg for å ha kalt en offentlig tjenesteperson for «tulling» el.? Kan et forelegg etter straffeloven § 156 andre ledd medføre et uberettiget inngrep i ytringsfriheten? At man sanksjoneres for en ytring, er utvilsomt et inngrep i ytringsfriheten. Men nedsettende karakteristikker av andre ligger ikke innenfor kjerneområdet til ytringsfriheten. Eventuelle innskrenkninger i ytringsfriheten må avveies mot hensynet til å verne en offentlig myndighetshandling. Det er uttalt fra de rettshåndhevende myndigheter at man opplever at mange, og særlige unge mennesker, utviser mindre forståelse og respekt for det arbeidet som politiet er satt til å gjennomføre. Og den som rammes vil ofte være en person som er satt til å forvalte fellesskapets oppgaver, og ikke en person som selv søker offentlig eksponering for eksponeringens skyld.

I sum koker det hele ned til hvilket ytringsklima man ønsker i samfunnet. Jeg kan ikke se at man er tjent med å fremstille meningsmotstandere gjennom negative karakteristikker, eller usaklige vurderinger av deres standpunkter. Man er ikke tjent med at den som er satt til å gjøre et arbeid i samfunnets tjeneste må tåle å bli tiltalt med negative eller latterliggjørende karakteristikker. Om det er straffbart eller ikke, er ikke avgjørende. Spørsmålet er hvordan vi som jurister ønsker at det offentlige ordskifte skal utvikle seg.

Vi har alle et ansvar i så måte. Kanskje vi bør ta en diskusjon innenfor de ulike profesjoner vi representerer. Hvilke forventninger har man til en advokat, statsadvokat eller professor som skal formidle sine synspunkter? Hvordan man forvalter ordene, vil forme vårt samfunn på godt – og dessverre på ondt. Ord betyr noe.