I mitt forrige innlegg fastslo jeg at man rekrutterer jordskiftedommere fra et stadig minkende antall kandidater, og jeg uttrykte frykt for at dette kan føre til ansettelser av mindre kvalifiserte dommere, spesielt siden den negative utviklingen har fått pågå i 20 år.

Så hva må endres?

Doble andelen fullmektiger

Tidligere fullmektiger er det viktigste rekrutteringsgrunnlaget til jordskifteretten. I dag er det 11 fullmektiger i jordskifterettene, og antallet bør dobles. Doblingen ble i 2021 foreslått for styret i Domstoladministrasjonen som et rimelig og svært treffsikkert tiltak, men det har ikke blitt fulgt opp.

Det er ikke lavt antall utdannede, ei heller lav interesse fra studentene som er årsaken til rekrutteringssvikten. Professor ved NMBU Per Kåre Sky, skriver på LinkedIn at det årlig har blitt utdannet omtrent 40 jordskiftekandidater de siste ti årene, og at flere enn noen gang skriver masteroppgave med tema innenfor jordskiftefaget. Studentene ivrer etter fullmektigstillinger i jordskifteretten, men disse er altså ikke prioritert av Domstoladministrasjonen.

Dersom man hadde lyst ut fire-fem fullmektigstillinger hvert år, hadde man oppnådd flere ting. Man hadde nådd et antall som kunne sørget for fremtidige søkere til dommerstillinger; man kunne tilbudt ivrige og kvalifiserte studenter den jobben de ønsker seg, og man hadde sikret videreføring av fagkunnskapen til alle de dommere som i løpet av få år tar med seg kunnskapen ut i pensjon.

Det er også verdt å nevne at lagmannsrettene har sluttet å ansette jordskiftekandidater som utredere. Disse var en gang også del av rekrutteringsgrunnlaget til dommerstillinger i jordskifteretten. Elvestad og Sky skriver her at alle tidligere utredere nå er jordskiftedommere.

Ny ordning for fastsettelse av lønn

Lønn fastsettes på ulikt vis for dommere. Dommerlønn bør åpenbart ikke være gjenstand for forhandlinger mellom staten og dommerne selv. For å sikre uavhengigheten til dommere i de alminnelige domstolene, blir lønn fastsatt administrativt. Stortinget fastsetter i dag Høyesteretts lønnsnivå, imens Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet fastsetter nivået for tingrett og lagmannsrett.

Jordskiftedommerne derimot, er omfattet av hovedtariffavtalene (HTA). Det er forhandlinger som er fundamentet for lønnsfastsettelse gjennom HTA.

Hvis lønnsforhandlinger anses uforenlig med dommerrollen, er det vanskelig å forklare hvorfor jordskiftedommerne etter 20 år under vingen til Domstoladministrasjonen fremdeles er omfattet av HTA.

Likelønnsprinsippet mellom dommere i samme instans gjør at man ikke har lønnsglidning eller kan forhandle på særskilt grunnlag. Resultatet er nå at jordskiftedommeren må arbeide i nærmere halvannet år for å tjene det en tingrettsdommer tjener på ett. Jeg tror det er mange dyktige kandidater som ikke lenger ser på jordskifteretten som en aktuell karrierevei.

Infrastruktur på bekostning av kompetanse

Domstoladministrasjonen har ved flere anledninger uttalt at det behøves «friske midler» for å øke lønnen til jordskiftedommerne. Man frasier seg på den måten ansvaret for lønnsnivået – herunder rekruttering av kvalitet og kompetanse til jordskifteretten – og henviser til at det må komme øremerkede midler hvis man skal prioritere dette.

I løpet av de siste årene er det imidlertid holdt åpning av 17 nyoppussede eller nybygde tinghus, alle finansiert innenfor domstolenes budsjett, uten statlige tilskudd. «Dette viser imponerande evne til å prioritere og gjennomføre nødvendige investeringar i rettsstaten», sier den nylig avgåtte direktøren i Domstoladministrasjonen, Sven Marius Urke i publikasjonen Livet i domstolene.

Når nasjonal infrastruktur finansieres over driftsbudsjettene, må kjernevirksomheten lide under prioriteringene. Man kan nevne mange statlige byggeprosjekter det ville vært utenkelig å finansiere over driftsbudsjettet til f.eks. NTNU, Statens vegvesen eller helseforetakene for å nevne noen. Hvorfor er det da akseptert at man må bruke domstolenes driftsmidler for å bygge tinghus?

Nå står også domstolene overfor betydelige udekkede investeringsbehov på drift. Saksbehandlingssystemet Lovisa er teknologisk foreldet og representerer en sårbarhet for samtlige av Norges domstoler. Samtidig er Stortingets vedtak om lyd- og bildeopptak i rettssalene fortsatt ikke gjennomført.

I privat sektor ville et konsern som totalrenoverer kontorene mens produksjonssystemet var på randen av sammenbrudd, blitt møtt med svært kritiske spørsmål fra styret.

Samle ansvaret i ett departement

Fagansvaret for jordskifterettene, herunder jordskifteloven, ligger til Landbruks- og matdepartementet (LMD). Budsjettansvaret, altså ansvaret for økonomi og drift, ligger imidlertid hos Justisdepartementet. De andre domstolene sorterer under Justisdepartementet helt og fullt.

Det er nærliggende å tro at når ansvaret for jordskifteretten er delt mellom to departementer, vil noe falle mellom to stoler. Resultatet er en domstol der både juridiske og økonomiske disposisjoner er avhengig av samordning mellom to ulike departementer – i tillegg til alle andre prosedyrer man må gjennom.

Domstoladministrasjonen har tett og god kontakt med Justisdepartementet, men kontakten med LMD oppfatter jeg som mer sporadisk. Erfaring gjennom 20 år har vist at dette fungerer dårlig. Selv forholdsvis enkle lovendringer foreslått av Domstoladministrasjonen tar flere år før de kommer ut på høring fra departementet.

Jeg etterlyser konkrete prioriteringer og beslutninger som påvirker ressurser, rammevilkår og kompetanse i jordskifterettene.