Straffereaksjonen narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) ble innført i 2006. Ideen er hentet fra Drug Courts i USA, Skottland og Irland. Etter 10 års geografisk ulikebehandling, ble straffereaksjonen innført som landsdekkende ordning i 2016 (ND kunne fra 1. januar 2006 bare gis i kommunene Oslo og Bergen).
ND er et alternativ til en ubetinget fengselsstraff, og gis som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel). Under gjennomføringen må domfelte ha hyppige møter med en egen oppfølgingsdommer, som fører kontroll med hvorvidt vilkårene er overholdt, og at det er progresjon i rehabiliteringen (NOU 2019: 26, s. 231). Ofte vil det også være oppfølgingsdommeren som tar stilling til spørsmålet om fullbyrding av fengselsstraff, hvis det skulle konstateres alvorlige brudd på vilkår.
Spørsmålet om oppfølgingsdommers habilitet kom opp for Høyesteretts ankeutvalg i HR-2019-1269-U. Uten å ta stilling til dommerens habilitet i den konkrete saken, opphevet ankeutvalget lagmannsrettens ankenektelse. I ankebehandlingen gikk lagmannsretten i LB-2019-100794 langt i å antyde inhabilitet på generelt grunnlag. LA-2019-115424 gjaldt samme problemstilling. Og den 3. april 2020 besluttet Høyesteretts ankeutvalg (HR-2020-737-U) å tillate direkte anke fra tingretten i en sak som nettopp gjaldt dette spørsmålet.
Advokat Tom Schjelderup Mathiesen – som representerte domfelte for Høyesteretts ankeutvalg i HR-2019-1269-U – reiste her på Rett24 et par prinsipielle problemstillinger om ND, tilknyttet habilitet og dobbeltstraff. ND-leder Ingunn Seim og assisterende direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet Jan-Erik Sandlie minnet samme sted om at selve kjernen i ND er at samme dommer følger domfelte gjennom hele ND-programmet. Begrepet «oppfølgingsdommer» poengterer det siste.
Habilitetsproblemet
Habilitet ble diskutert allerede ved innføringen av ND. Rapport fra arbeidsgruppen for utredning av mulighetene for Drug Court foreslo et dommerledet narkotikaprogram (DN). Innvendingene – til og med i en sjelden høringsuttalelse fra Høyesterett (se HR-2019-1269-U, avsnitt 20) – var at slik dommerledelse ville røre ved domstolens uavhengighet og upartiskhet (habilitet). Justisdepartementet endret derfor forslaget fra DN til ND. Mye kan tyde på at man ennå ikke er kommet i mål. Også Domstolkommisjonen (NOU 2019: 17, s. 44) peker på at en aktiv dommerrolle i ND kan skape habilitetsutfordringer.
Hvordan hindre inhabilitet?
Ved gjennomføring av ND må domstolen treffe avgjørelser etter straffeloven § 39 (eks. endring av særvilkår, forlengelse av prøvetid, innsettelse i fengsel). Domstolen skal imidlertid også – i tråd med ND-forskriften § 7 – føre kontroll med vilkårene og progresjonen i rehabiliteringen. Det er denne sistnevnte typen kontroll som rører ved domstolenes upartiskhet. Oppfølgingsdommeren kan få vitnestatus (som er inhabiliserende etter domstolloven § 107 andre ledd) eller ha uttalt seg inhabiliserende om prognosen for innsettelse i fengsel (domstolloven § 108).
Mange vil hevde at kjernen i ND er domstolskontroll. I kjernen av en rettferdig rettergang finner man imidlertid også habilitet. Og uten slik habilitet har man ingen domstolskontroll. Det er altså behovet for å ivareta domfeltes rettssikkerhet som tilsier at intensiteten i domstolskontrollen – i større grad enn i dag – avpasses habilitetsreglene i domstolloven.
Straffelovskomitéen 1922 foreslo at tilsyn og kontroll med den betinget dømte skulle føres dels av en «tilsynsrett» og dels av en «tilsynsmann» fra kriminalomsorgen, også den gang etter inspirasjon fra USA. Likevel valgte man den gang å samle tilsynet med domfelte på én hånd – hos kriminalomsorgen (Ot.prp. nr. 8 (1927), s. 10). Rammene for denne «tradisjonelle» domstolskontrollen er i dag trukket opp i straffeloven § 39. I fremtiden er det kanskje nettopp denne bestemmelsen som bør definere graden av dommerinvolvering i ND. Det vil avhjelpe en del habilitetsutfordringer, samtidig som man ikke forkaster det gode ved ND.
Annen straffegjennomføring
Dommerinvolvering angår ikke bare ND. Spørsmålet bør i fremtiden også vurderes prinsipielt for andre straffereaksjoner som samfunnsstraff, elektronisk kontroll, program mot ruspåvirket kjøring, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Ved disse straffereaksjonene er det fraværet av dommerinvolvering som er påfallende. I ungdomsstraffen er det ingen domstolskontroll når innholdet av ungdomsplanen fastlegges. Dette til tross for at ungdomsplanen kan være vel så inngripende som ND.
Ragnar Kristoffersen og jeg har i en artikkel i Tidsskrift for strafferett i 2018 argumentert for at lovgiveren burde se på de forskjellige ordningene for straffegjennomføring utenfor fengsel og harmonisere reglene. Ankeutvalgets avgjørelse i HR-2019-1269-U aktualiserer dette behovet.
