Om noen få uker, den 11. mars, er det 15 år siden de daværende EY- og Thommesen-partnerne Einar Brask og Sverre Koch ble siktet for medvirkning til Transoceans angivelige skattesvik. Det endte som kjent ikke godt for noen, og i 2016 la Økokrim bort saken. Siden har striden stått om størrelsen på erstatningen til både det frikjente selskapet og dets rådgivere:
- Høsten 2018 inngikk staten forlik med selve selskapet Transocean, som fikk 30 millioner i erstatning
- I fjor sommer ble det inngått forlik om dekning av sakskostnader
- I desember 2019 ble statens anke til Høyesterett nektet fremmet, slik at Sverre Kochs totale erstatning endte på rundt sju millioner.
- Og før helgen var det Einar Brasks tur til å inngå forlik om tapt inntekt. For hans del endte den samlede summen etter dette på rundt 35 millioner kroner. Dette inkluderer 9 millioner til Brasks heleide holdingselskap Uranos AS.
Det eneste som nå gjenstår av Transocean-saken, er en pågående tvist om dekningen av selskapet Transoceans sakskostnader i skattesaken. Der har Skatt Vest tilbudt noen millioner mindre enn selskapet krever, en tvist som etter sigende venter på behandling i Skatteklagenemnda.
Strafferettens yttergrenser
– Men nå er det satt punktum for din del, Brask?
– Ja, nå er det vel punktum for nesten alt, jeg har ingen krav igjen. Nå endte saken for min del med et forlik omtrent på størrelse med mitt opprinnelige krav. Det er alltid hyggelig å vinne sin rett.
– Har du sjekket kontoutskriften i dag?
– Nei, jeg har ikke det. Det har ingen hast. Det jeg derimot synes er viktig å få frem, er det som Tor-Aksel Busch tok opp i forbindelse med Økokrims 30 års-jubileum i høst, nemlig at strafferetten ikke bør være en del av de sakskompleks der staten tester strafferettens yttergrenser.
Les Rett24s referat fra Busch' tale her
– I gamle dager var det gjerne slik at man ikke var i tvil om at det var begått en forbrytelse, men man visste kanskje ikke hvem som hadde gjort den. Her er det blitt omvendt – det ikke tvil om hvem som har gjort det, men man vet ikke om det er en forbrytelse. Det å være gjenstand for straffeforfølgning er såpass ille, at dette etter mitt syn er ikke den veien man skal søke løsninger i skatteretten, sier Brask.
Prosessfullmektig for Brasks personlige selskap Uranos, Hanne Skaarberg Holen fra Thommessen, opplyser at fasit for Brasks del er 35 millioner kroner, i tillegg til 14 millioner som tidligere er betalt til dekning av sakskostnader.
– Staten gikk helt til Høyesterett for en avgjørelse om det er Brask eller hans holdingselskap Uranos AS som har lidd tapet. Høyesterett kom til at Brask bare kunne kreve dekning for eget tap, som var ca 20 millioner, ikke det som var lidt av Uranos AS, som var ca 10 millioner. Det fikk begrenset praktisk betydning i denne saken, ettersom Uranos fremmet selvstendig krav på culpa-grunnlag, og fikk erstatning på dette grunnlaget. Summen på 35 millioner inkluderer litt rente og noen sakskostnader, sier Holen.
Prosessfullmektig for Brask personlig, John Chr. Elden, er godt fornøyd med resultatet.
– Vi startet dette med å kreve 30 millioner – staten ville krangle, og måtte til slutt betale 35 millioner. Det er en brukbar fasit, sier Elden.
Erkjenner ikke culpa
Statens prosessfullmektig, Arne Johan Dahl fra Regjeringsadvokaten, understreker at fredagens forlik ikke innebærer at staten har erkjent ansvar på grunnlag av uaktsomhet.
– Partene har kommet til en minnelig løsning i de gjenværende delene av sakene av prosessøkonomiske grunner, uten at det betyr at staten erkjenner at det foreligger ansvar på culpa-grunnlag, sier Dahl i en kommentar.
Høyesterett har gjennom årenes løp avsagt minst 12 avgjørelser knyttet til Transocean-komplekset, hvorav fire er behandlet i avdeling. Statens totale erstatningsansvar overfor de som ble tiltalt, er kommet opp i godt over 200 millioner kroner.
