Regjeringens forslag om kriselover er en påminnelse om hvor sårbart demokratiet er, skriver Sylo Taraku.  Mulig det. Men viste ikke prosessen som fulgte heller hvor solid demokratiet vårt egentlig er?

Vi er i en krisesituasjon. Den gjør at de reglene vi har i normalsituasjonen ikke alltid passer. Hva gjør vi da? Det finnes egne regler for kriser. Smittevernloven er et eksempel på en kriselov. Den gir regjeringen fullmakter til å gjennomføre nødvendige tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer. Slik flytter den deler av Stortingets makt til regjeringen: Fordi det kan haste å handle, får regjeringen fullmakt til å lage de regler Stortinget ellers ville laget, fordi det går fortere enn vanlig lovbehandling. Det finnes flere fullmaktslover, men noen uker inn i koronakrisen ble det klart at de ikke dekket alle situasjonene regjeringen plutselig måtte gjennomføre raske tiltak i for å beskytte viktige samfunnsfunksjoner.

Regjeringen foreslo en krisefullmaktslov som ville gjøre det mulig for den å forskriftsregulere tiltak som ellers ville krevd lovendring, uten å gå veien om Stortinget. For å ivareta Stortingets demokratiske kontrollfunksjon, gav forslaget 1/3 av Stortingets representanter rett til å nekte å godta forskriftene. For å ivareta borgernes rettigheter og maktfordelingen, måtte forskriftene være i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene. Formålet var å legge til rette for at regjeringen raskt kunne sikre økonomi, folk, arbeidsplasser og samfunnsfunksjoner i en ekstremt kritisk tid. Flere folk til å behandle NAV søknader. Sikre at barnevern fortsetter å fungere. At generalforsamlinger kan gjennomføres og fatte beslutninger i en dramatisk økonomisk krise.

Lovgivning via Stortinget tar ofte tid. Proposisjoner må skrives. Høringsrunder gjennomføres og saker debatteres på Stortinget. I kriser må ting skje raskt. Og krisehåndtering krever at beslutninger må fattes raskt. Og en i utgangspunktet sprengt kapasitet i forvaltningen begrenses også av sykdom, karantener og hjemmekontor.

Problemet var at lovforslaget innebar en særdeles vid overføring av makt til å gi regler fra Storting til regjering. Dette forykker maktfordelingsprinsippet, nemlig at Stortinget lager lover, regjeringen anvender dem og domstolene kontrollerer at lovene anvendes i tråd med menneskerettighetene og Grunnloven. Alle forstyrrelser av denne balansen skal reise røde flagg hos dem som er opptatt av demokrati og rettstat.

Regjeringen hadde slik hast med å få på plass den nye loven at lovforslaget ikke ble sendt på høring. Da ble det like raskt, og ikke overraskende, skikkelig bråk. «Demokratisk galskap,» mente noen. Svekker rettsikkerheten mente noen andre. Noen lagde opprop mens andre brukte innestemme til å fremme forbedringsforslag. Hvilke virkemidler som er best egnet til å få frem viktige budskap har vi heldigvis frihet til å mene hva vi vil om i Norge.

Men så skjedde det som er det viktigste å ta med seg fra denne saken. Det norske demokratiet viste sin immunitet i en krise.

Hva som utløste dette er nok ikke så lett å si. Var det opposisjonens motstand mot lovforslaget? Var det advarslene fra akademia, sivilsamfunn og advokatstanden? Var det vår diskuterende offentlighet og opinion som førte til justering av kursen? Antakelig en kombinasjon.

Det startet med et Storting som jobbet i rakettfart ved hjelp av koronakomiteen og flekset demokratiske muskler blant annet ved å gjennomføre tidenes korteste uformelle høringsrunde blant juridiske eksperter. Som med det viste at Stortinget forstår at demokrati er mer enn det representative: Demokrati er også å slippe til kritiske røster med ulike perspektiver. Lytte til dem. Selv i en krise når ting haster. For demokrati, menneskerettigheter, konstitusjonalisme og kriseberedskapslover er komplekse øvelser som krever mye tankekraft. Høringsinnspillene kom med ulikt volum og innhold etter arbeid gjennom natta: Vi kan godt kritisere at det måtte gå så fort, men også breddedemokratiet må vise fleksibilitet i kriser.

Forslaget var i strid med Grunnloven, mente advokatforeningen. Kanskje ikke så verst, sa lederen for utvalget som har jobbet med nettopp spørsmålet om behovet for en slik fullmaktslov. Men samtlige kritiske røster foreslo forbedringer. Bidro. Trakk på ressurser og hoder. Medlemmer i advokatforeningen. Akademikere. Menneskerettighetsforsvarere. Dommerforeningen. Høringsinstituttet, enn så tørt og kjedelig det høres ut, er et av demokratiets aller viktigste våpendragere, og det kan også bevege seg raskt når det trengs.

Justisminister Mæland anerkjente at kritikken mot loven var et uttrykk for sunne og demokratiske reflekser. Å ta sterk kritikk på en slik måte, er også en sunn demokratisk refleks. Og så plukket Stortinget opp den demokratiske stafettpinnen på den måten vi så gjerne vil at de skal gjøre i en krise. Konstruktivt. Opposisjon og posisjon, sammen, små partier og store partier.  Og resultatet? Et kompromiss som kanskje ingen er 100 prosent fornøyd med, men som er vesentlig bedre enn der det startet. Loven ble endret slik at den nå gir klarere avgrensninger av regjeringens mulighet til å benytte fullmaktsloven, den fikk langt kortere varighet og klarere regler om domstolskontroll. Vi savner fremdeles bedre forankring av krav til åpenhet og begrunnelser for de forskrifter som gis som kan kompensere for det demokratiske underskuddet som loven skaper, men samlet landet dette godt.

Hvordan krisefullmaktsloven vil fungere, vet ingen. Og vi kommer til å støte på nye problemer. Men selv om det ikke finnes vaksiner mot korona, så finnes det en vaksine som beskytter rettsstaten og demokratiet i kriser, og det er nettopp de ordene vi bruker i 17. mai-taler, men som får et tydelig innhold når det blåser: Åpenhet, demokratisk debatt, ytringsfrihet. Og hva betyr det egentlig?

Å tåle, ja til og med verdsette dundrende uenighet, kritikk og motstand. Gå inn i det, lytte, være uenige, forsøke igjen. Holde det demokratiske dansegulvet åpent, selv om deltakerne sitter på hjemmekontor.