Rett24s julestafett stiller aktuelle jurister revolverspørsmål om fag og fjas, og avsluttes på årets siste dag. Sjarmøretappen tildeles kvinnen som må håndtere alle de store og ofte høyprofilerte juridiske problemene Oslo kommune klarer å pådra seg gjennom året. 2018 ble i så måte langt fra noe sabbatsår for kommuneadvokat og tidligere justisminister Hanne Harlem.
– Hvis du skal trekke frem én sak du jobbet med i 2018 – hvilken vil du nevne og hvorfor?
– Jeg kunne pekt på rettsaken om lovligheten av eiendomsskatten i Oslo, men jeg tror likevel jeg velger arbeidet rundt varslingene mot byråd Inga Marte Thorkildsen. Saken er et godt bilde på hvor variert og til tider uforutsigbart arbeidet hos Kommuneadvokaten er. Den involverte både arbeidsrettslige, forvaltningsrettslige og anskaffelsesrettslige temaer, selvfølgelig sammen med offentlighetsspørsmål og dessuten i en viss forstand forfatningsrettslige temaer. Interessant og utfordrende, for ikke å si krevende, for de involverte på mange nivåer.
– Om antall overskrifter i media er en indikasjon, så har det utvilsomt vært et travelt år for advokater i Oslo kommune. Hvor mange timer jobber du i en normaluke, og hvor mye jobber du i romjulen?
– Det er nok normalt rundt 50 timer. I romjulen har jeg som plan å ikke jobbe, men noen garanti utstedes jo dessverre ikke.
– Fått lest noe oppi alt dette? Hvilken bok var den beste du leste i år?
– I år har jeg lest mindre enn vanlig, men til gjengjeld har jeg hørt mye på lydbok og podkast, særlig krim. «Størst av alt» av Malin Petterson Giolito, gjorde inntrykk på meg. For øvrig er jeg begeistret lytter av Aftenpodden.
– Du er NØDT til å sette ytterligere ett navn på søkerlisten til de ledige stillingene i Høyesterett. Hvem velger du?
– Tja, da svarer jeg ubeskjedent nok meg selv. Nå har jeg jo ikke søkt, men generelt tror jeg det ville vært bra for sammensetningen av Høyesterett med en allsidig og noe annen arbeidserfaring enn det som nå er representert blant dommerne, og ikke minst med mye kunnskap og erfaring fra alle de faktiske og rettslige problemstillingene en støter på i kommune-Norge.
– Det var nok mange som hadde ventet å se navnet ditt på søkerlisten. Du har jo vært innstilt tidligere. Hvorfor søkte du ikke denne gangen? Har du avskrevet det?
– Det var vel sammensatt, men først og fremst skyldtes det at jeg har en veldig interessant og morsom jobb der jeg er. Antagelig er det heller ikke aktuelt framover, men det får tiden vise.
– Hva spiser du på julaften?
– Som tradisjonell østlending er det svineribbe. Men etter sterke vestlandsinnslag i familien, må jeg ta til takke med pinnekjøtt fra tid til annen, uten at dette er sagt med stor beklagelse.
– Ikke den verste skjebnen, spør du meg. Det kunne vært betydelig verre. Ombudsmannen fortalte tidligere i denne serien at han spiser torsk på julaften. Og arme Eikefjord må spise «måneskinnspudding». Men hva drikker du til?
– Det høres selvsagt skrekkelig ut, men brus og lettøl. Mine voksne barn drikker øl og akevitt.
– Det går an å ha det gøy også uten alkohol, fortalte de oss i informasjonsfilmene på ungdomsskolen. Og kommunen ville jo aldri ha løyet til barn. Noe du kunne ønske du var flinkere til i arbeidshverdagen?
– Jeg tror mine omgivelser ville sette pris på litt færre løse lapper med stikkord og huskelister – som jeg stadig ikke finner.
– Kommer du på en yndlingsparagraf?
– Jeg har et hat-kjærlighetsforhold til offentleglova § 16. Den handler om interne dokumenter i kommunene. Hat fordi bestemmelsen er helt håpløs, men kjærlighet fordi det går gjerne slik når man tilbringer nok tid sammen...
– Haha! Den beskrivelsen er kanskje representativ for offentlige personers forhold til journalister generelt. Hvem vil du sende en særlig julehilsen til?
– Jeg har allerede formidlet julehilsen til de utrolig morsomme, arbeidsomme og flinke folkene hos Kommuneadvokaten, så da velger jeg i stedet å sende en julehilsen til de mange politikere på alle nivåer som engasjerte forsøker å bidra til det de mener er bedre løsninger. De blir utsatt for mye ufortjent hets og kritikk som det er krevende å stå i. Hva det betyr for hvem som orker framover, er jeg urolig for.
– Viktig og klokt – som man sier på Twitter om uttalelser man er helt enig i. Og godt nytt år!
