Rett24s julestafett går hver dag gjennom julen, og stiller aktuelle jurister revolverspørsmål om fag og fjas. Lederen for Hålogaland lagmannsrett har vært en aktiv og uttalt forkjemper for domstolsreformen, i en region der meningene har vært delte og avisoverskriftene mange.

– Hva var den mest krevende saken du jobbet med i 2021, og hva lærte du av den?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det var nok den samme krevende saken som vi jobbet med i 2020, og som vi håpet å kunne ferdigstille i løpet av 2021. Pandemien treffer oss stadig, med nye greske bokstaver, nye utfordringer og nye lokale og nasjonale smitteverntiltak. Innenfor det handlingsrommet vi til enhver tid har på det rettsstedet ankeforhandlingen skal holdes, balanserer vi hensynene til trygg, forsvarlig og effektiv saksavvikling på best mulig måte. Jeg har lært en del om smittevern og skreddersøm innenfor prosessretten, for å si det sånn.
 
– Smitterett er snart modent for å bli et eget valgfag. Du får diktatorisk makt å beslutte én lovendring. Hva velger du?

– Da velger jeg å avlyse de bebudede endringene i domstolloven, knyttet til reversering av domstolsreformen. I Nord-Norge hadde vi før reformen 14 tingretter, hvorav seks var enedommerembeter. Nå har vi seks tingretter, med større og mer robuste fagmiljøer, med mulighet for moderat spesialisering, bedre utnyttelse av domstolenes samlede ressurser og styrket rettssikkerhet for brukerne. Vi lever i et gjennomregulert samfunn, hvor tvistesakene blir stadig mer omfattende og kompliserte, og hvor domstolene må møte partenes forventninger til kvalitet og effektivitet. Klarer vi ikke det, vil vanlige folks tillit til at domstolene evner å ivareta deres rettigheter, raskt svekkes. For folk flest er tingrettene krumtappen i rettssystemet. De færreste private parter har økonomisk ryggrad til å anke en sak de har tapt i første instans. Derfor er det svært viktig at tingrettene kan levere etter forventningene.
 
– Vi venter fortsatt på et utspill fra regjeringen i denne saken. Det skal bli spennende. Men de har vel ikke sprengjobbet med det nå i jula, mistenker jeg. Hvor mye jobber du i en normaluke?

– Arbeidsmengden og graden av hastverk varierer sterkt, det samme gjør arbeidstiden. Jeg jobber likevel sjelden mer enn 45 timer i løpet av en uke, med mindre jeg er på rettsreise eller i en krevende sak. Da blir det gjerne mer.

– Og i julen?

– Tradisjon tro blir det domskrivning også denne romjulen.
 
– Den gode romjulstemningen! Noen kulturopplevelser fra året som straks er over?

– Her blir det knallhard konkurranse mellom to helt ulike forestillinger. Hålogaland teaters «Et dukkehjem – 15 år etter», av den amerikanske dramatikeren Lucas Hnath, er en moderne fortsettelse av verdens kanskje mest berømte samlivsbrudd – om hva som skjedde etter at Nora smalt døra igjen bak seg og forlot Thorvald og barna. Det handler om behovet for å bli sett og forstått, om stolthet og om skam. En blir slått av hvor tidsaktuelle disse spørsmålene fortsatt er, 150 år etter det opprinnelige dramaet. Den andre forestillingen var et festfyrverkeri på Folketeateret, der jeg som blodfan storkoste meg med ABBA-musikken og alle de fantastiske sangerne og danserne i Mamma Mia-musikalen. Jeg synger ennå!
 
– Det var mye samlivsbrudd og intriger i ABBA også. Men sannelig ble de ikke gjenforent i år! Ting går i sirkel. Men ikke yrkeslivet – hva skulle du vært om du ikke var jurist?

– Jeg er interessert i mye mer enn juss, og er sikker på at jeg ville blitt lykkelig også med andre yrkesvalg. Egentlig ville jeg bli siviløkonom, men etter ett år på Universitetet i Tromsø sto valget mellom juss, matematikk eller informatikk. På litt strevsomme arbeidsdager tenker jeg at jeg neste gang vil bli blomsterdekoratør eller reisekonsulent. Rett og slett bare drive med begeistring.  
 
– Det er kanskje krevende å være begeistringsagent fra dommerbordet, ja, jeg ser den. Noen du lært noe spesielt av i karrieren?

– Hver eneste dag lærer jeg noe nytt av mine medarbeidere i lagmannsretten, av aktørene i retten eller av mine kolleger i de andre lagmannsrettene. I et trygt arbeidsmiljø, med stor takhøyde og gjensidig respekt, får jeg gode faglige diskusjoner, støtte og korrektiver. Over tid er denne kontakten den beste læremester. Slik opplevde jeg det også i påtalemyndigheten. Den enkeltpersonen som har inspirert meg mest, er nok Tor-Aksel Busch. Han var en enestående etatsleder for påtalemyndigheten – enormt kunnskapsrik, klok, tydelig og vennlig, og med særdeles sterk integritet.
 
– Du er den andre dommeren som har trukket frem Busch i årets julestafett, faktisk. Husker en gang jeg var ung Aftenposten-journalist, og Busch ringte meg lørdag formiddag for å fortelle at en tekst jeg hadde skrevet om påtalemyndigheten var, eh... skal vi si suboptimal. Han var vennlig, men bestemt. Det ble en finfin rettelse i søndagsutgaven, husker jeg.  Noen spesiell tradisjon du må ha med deg i julen?

– For meg er det summen av alle de gode juletradisjonene som skaper selve julen. Det fineste er likevel vennligheten og rausheten vi har overfor hverandre ved inngangen til julen. Vi sender hilsninger og lykkeønsker til fjern og nær, til dem vi har tenkt på i året som gikk, til dem som trenger litt ekstra oppmerksomhet og til dem som vi kanskje tar for gitt i hverdagen. Å vise så tydelig at vi setter pris på hverandre og vil hverandre vel, er den viktigste juletradisjonen vi har.