Rett24s julestafett går som vanlig gjennom julen, og stiller  aktuelle jurister revolverspørsmål om fag og fjas.

– Du slutter i stillingen som fagdirektør ved NIM og begynner på universitetet. Er du litt lei av menneskerettigheter?

– Jeg søkte en stilling på UiO før jeg ble fagdirektør i NIM. Den fikk jeg ett år senere. De bruker litt lengre tid på å vurdere ting på UiO. På det tidspunktet var jeg midt i institusjonsbyggingen av NIM, og ba om å få utsatt tiltredelse. Hos NIM jobbes det praktisk med menneskerettsspørsmål i et rykende tempo, i en fantastisk veldrevet og faglig dyktig liten organisasjon. Jeg fortsetter som spesialrådgiver hos NIM når jeg begynner på UIO, nettopp fordi jeg ikke er lei av menneskerettigheter: Jeg mener isteden at de må ivaretas gjennom en bedre integrasjon av operasjonalisering, forskning og undervisning.

– Spesialrådgiver virker å være en yrkestittel i vekst. Men hvis du skal trekke frem én sak du jobbet med i 2019 da, hvilken blir det?

– Vanskelig å velge, men våre myndigheters håndtering av denne koranbrenningen i Kristiansand berørte meg. En dum og uvesentlig provokasjon, som likevel aktualiserte noen av de viktigste ytringsfrihetsspørsmålene vi har – hvorfor vi forbyr forhåndssensur, og hvorfor vi beskytter den form for maktkritikk som blasfemi kan representere. Og hvorfor trusler om vold overfor lovlig frihetsutøvelse er uholdbart i rettsstatlige demokratier. Det er jo ikke så sjelden slik, at de viktigste prinsippene fremtrer gjennom tilsynelatende uvesentlige saker. Var det  farlig at marineløytnant Wedel-Jarlsberg ble pålagt noen ekstra arbeidsoppgaver i 1866? Neppe, men vipps fikk Høyesterett formulert prøvingsretten. At to lensmannsmordere kunne beskrives i en bok, men ikke fremstilles i en film i 1952? Voila: Der kom personvernet.

 Apropos vern av privatsfæren: Hvor mange timer jobber du normalt. Og i romjulen?

– Hva som er jobb og hva som bare er meg er litt uklart. Tiden jeg tilbringer fysisk på jobb er ganske normal, tror jeg. Men jobber jeg når jeg grubler på rettslige resonnementer ellers? Svarer på faglige spørsmål i paneler, på sosiale medier eller radio? Noterer ned tankene til en tekst til neste uke i helgen? Jeg vet ikke helt. Så lenge jeg får lage ordentlig middag hver dag, og være i marka i helgene, er det ca. passe, synes jeg. I romjulen håper jeg på skiføre.

– Har du en juletradisjon du ikke helt klarer deg uten?  

– Å tenne lys på gravene julaften, og kjenne på vemodet etter dem jeg var glad i, og på takknemligheten overfor de som gikk foran dem igjen, som jeg ikke kjente.

 Hvilken kulturopplevelse var den beste du hadde i år?

– Det var i høst da den fine gjengen med unge pianister som sønnen vår er en del av holdt konsert i en liten kirke i Firenze. Den var musikalsk framifrå, og så nær og forventningshøytidelig og sakral på en gang.   

– Mindre sakralt: Domstolkommisjonen mener antall tingretter bør reduseres fra 60 til 22. Hva mener du?

– Akkurat antall vet jeg ikke nok til å mene noe om, men flere grunnleggende rettssikkerhetshensyn taler for en betydelig reduksjon. Jeg er skeptisk til ideologistyrt sentralisering, men domstoler er ikke, som lensmannskontorer og lokalsykehus, noe man trenger i sin umiddelbare nærhet på samme måte.

– Hva skulle du ønske du var flinkere til i arbeidshverdagen?

– Å strukturere meg, og ikke være så distré.

– Man blir vel ikke professor uten å være distré, så den egenskapen kan du jo fort få bruk for, nå som du blir førsteamanuensis. Men hvis du ikke var jurist? Hva hadde du gjort da?

– Jeg tror jeg kunne trives mange steder, egentlig, jeg blir lett begeistret. Iblant tenker jeg at det hadde vært godt å jobbe mer praktisk og med hendene, kanskje som tømrer? Da jeg strevde på studiet, vurderte jeg seriøst å bli forstmann. Det tror jeg også hadde vært fint.

*googler «forstmann»*

– Aha. «Betegnelse på person utdannet i skogbruksfag og skogsdrift». Skjønner – meget spesifikt. Snart heter det forstperson. Synes du juristutdannelsen bør spesialiseres i større grad enn i dag? 

– Nei, i alle fall ikke i bunn, der må vi være generalister – i den betydning at vi må kunne metoden godt på tvers av jusfelt. Det er den systemkritiske refleksen det skorter på. Jeg tror uansett ikke mer spesialisering hadde avverget NAV-saken, problemet er vel snarere at man anser EØS-rett som noe spesielt. Men både menneskerettigheter og EØS-rett er en del av norsk rett, med forrang ved motstrid, slik at god metode forutsetter at også disse rettskildene forstås og hensyntas, som en integrert del av våre rettslige vurderinger.

– Nå blir du universitetsansatt – da spør jeg ikke om du har en yndlingsparagraf, jeg spør om hvilken det er?

– Haha, jeg forelsket meg litt i den gamle straffeloven § 400 da jeg ung og uskyldig møtte den på første avdeling, den var så kult kronglete og nasjonalhistorisk levendegjørende at den fikk jussen til å fremstå som et mystisk mirakel. Jeg husker den nesten ennå. («Den som på uindhegnet Sted plukker vilde Nødder, som paa Stedet fortæres, eller vilde Bær, Sop eller Blomster eller optager Rødder av vilde Urter, bliver ikke at straffe. Denne bestemmelse finder ikke Anvendelse paa den, som plukker Multer på Multebærland i Tromsø Stift enten mod Eierens udtrykkelige Forbud eller uden at fortære dem paa Stedet.»). Men det er Grunnloven § 100 om ytringsfrihet som inneholder rettigheten – og begrunnelsene – jeg grubler mest på hele tiden, så jeg får vel si den.

– Tre vilde nøtter til Askepott. Hvem vil du sende en særlig julehilsen til?

– Eldre mennesker som utsettes for vold og overgrep, en sårbar og utsatt gruppe som mine dyktige NIM-kollegaer har jobbet mye med menneskerettighetene til dette året. Jeg blir altså så fortvilet sint av å tenke på dem, og skulle ønske de kunne oppleve noe i julen som gir litt glede.